Arvelig Bittfeil hos dvergkaniner


Christine Thomassen

Veterinær MDNV og medlem Oslo og Akershus kaf.


Innledning

Bittfeil hos kanin dukker opp med jevne mellomrom, og er et kjent og alvorlig problem for mange kaninoppdrettere. Temaet blir med jevne mellomrom diskutert på kaninfora. Det er mange ulike meninger om årsaker og hva som bør gjøres for å forebygge og hindre spredning av bittfeil.

På denne bakgrunn har jeg foretatt et litteratursøk om bittfeil på internett. Her følger et sammendrag av søket. For mer informasjon henvises til referansene.

Takk til Sølvi Lysfjord for verdifull diskusjon om temaet.


Årsaker til bittfeil

Det er flere årsaker til bittfeil hos kanin. Bittfeil kan skyldes en arvelig (genetisk) defekt, feil diett, mekanisk skade, tanninfeksjon eller sekundært til systemsykdommer (3). Arvelig bittfeil er mest vanlig hos dvergkaniner (1).


Den genetiske formen for bittfeil er et resultat av mandibular prognathism (MP) (3,5) som betyr at underkjeven er for lang i forhold til overkjeven. Den genetiske defekten gir en unormal kort overkjeve (6). Dette medfører underbitt, og er trolig den mest vanlige arvelige sykdommen hos kanin (3).


Hos kaniner med MP, vil underbittet bli synlig fra ca 3 ukers alder (2,4) og senest før ett års alder (3).

Systematisk avl for å få fram rasetypiske dyr har ofte resultert i anatomiske forandringer som kan medføre sykdom. Forandring av hodeskallens form kan forandre tennenes kontakt- og sliteflate. Det mest åpenbare eksempelet er hos dvergveddere, der kjevelengden er blitt forkortet. Forandret kjeveform resulterer i malocclusjon av fortennene. Malocclusjon er det latinske ordet for unormale tyggeflater. Tennene blir forvokste fordi de ikke slites ned på normal måte (3,5). Malocclusjon blir ofte først oppdaget i fortennene i form av underbitt (3).

Ubehandlet vil overveksten føre til at fortennene i overkjeven vokser ned i underkjeven og fortennene i underkjeven vokser opp under kaninens nese. Se bilde (5).



(5)



Hvis ikke fortennene blir behandlet, vil det også bli problemer med jekslene. Livslang kontroll og korreksjon eller fjerning av tennene er eneste mulige form for behandling. Den beste løsningen er å avle på kaniner med normal kjeveform (3).


Den genetiske defekten MP som igjen fører til bittfeil er godt dokumentert hos kaniner (5).

MP er en genetisk defekt med enkel autosomal (gendefekten er på kroppskromosomene og ikke på kjønnskromosomene) recessiv (vikende) nedarving med ufullstendig penetrans (2,7).
Begge foreldrene må være bærere av gendefekten for at avkommet skal kunne få MP og bittfeil(3) Dersom begge foreldrene er bærere, vil statistisk sett 1/4 av ungene få gendefekten fra begge foreldrene. Dette tilsvarer de recessive fargegenene som bestemmer kaninens farge, der for eksempel en kanin med to anlegg for blått (ett fra hver av foreldrene) får blå farge. Men gendefekten som gir MP har ufullstendig penetrans. Det betyr at ikke alle kaninene som har arvet gendefekten fra begge foreldrene vil utvikle for kort overkjeve og bittfeil. 81 % av kaninene som har fått gendefekten fra begge foreldrene vil utvikle kjeve/tannsykdommen (3). Med ufullstendig penetrans vil statistisk sett ca 19 % av de 25 % som har fått den recessive gendefekten fra begge foreldrene (homozygot reccessive) ikke få for kort overkjeve og bittfeil. Dersom en slik kanin med med dobbel gendefekt uten bittfeil brukes i avl, vil alle avkommene arve gendefekten, dvs bli bærer av gendefekten.

Alternative strategier for håndtering av arvelig bittfeil

Hva bør oppdretterne gjøre på bakgrunn av overnevnte kunnskap? Sølvi og jeg skisserer her ulike måter å håndtere arvelig bittfeil på:



  1. Den ideelle sykdomsbekjempelse vil være at både far og mor tas ut av avl hvis en eller flere av ungene i kullet får bittfeil. Begge foreldrene må være bærere av den recessive gendefekten for at det skal kunne oppstå arvelig bittfeil på ungene (arvet gendefekten fra begge foreldrene). Foreldre med bærerstatus har fått gendefekten fra sine foreldre igjen. Ideelt sett bør derfor hele slekta/linja tas ut av avl.


Men da må oppdretteren anskaffe nye dyr med ukjent bærerstatus mht bittfeil. Å ta inn nye dyr representerer generelt en sykdomsrisiko fordi de nye dyras helsestatus ofte ikke er kjent. Dette gjelder både bærerstatus for arvelige sykdommer og at dyra kan være friske smittebærere av alvorlige bakterie- og virussykdommer.

Ingen av ungene fra et kull med bittfeil avles på fordi ungene kan være bærere av bittfeilen selv om de har normalt bitt (statistisk sett vil 50 % av ungene i kullet bli bærere).


Testparing mellom en kanin med arvelig bittfeil (to defekte anlegg) og en kanin som kanskje er bærer av gendefekten (ett defekt anlegg) er ingen sikker testmetode for bittfeil. Dersom det ikke kommer unger med bittfeil etter testparringen, betyr det ikke at den ”mistenkte” kaninen ikke er bærer av gendefekten. Statistisk sett vil en slik testparring føre til at halvparten av ungene arver gendefekten fra begge foreldrene. Men denne 50 % sannsynligheten for at avkommet får to defekte anlegg gjelder pr 100 dyr og ikke pr kull.

I tillegg kommer ufullstendig penetrans som fører til at ca 19 % av dyrene med to defekte anlegg likevel får normal kjevelengde og korrekt bitt.


  1. Et annet alternativ er at både mor og far tas ut av avl hvis det blir bittfeil i kullet, samt at hele kullet ikke avles på. dette blir tilsvarende første alternativ, men slekta/linja tas ikke ut av avl.


  1. Et tredje alternativ er å kun ta unger med synlig defekt (bittfeil) ut av avl, og avle videre på foreldrene og de andre ungene i kullet. Da har man akseptert at bærere av gendefekten finnes i linjene og at det vil kunne dukke opp bittfeil av og til. Dette vil være en sykdomshåndtering som tilsvarer andre arvelige defekter som dobbeltdverger og Max Factor.


  1. Et fjerde alternativ er å også beholde unger med bittfeil. Men dette krever som nevnt ovenfor hyppig og livslang kontroll og trimming av tennene. Ingen av artiklene i litteratursøket anbefaler avliving av dyr med bittfeil, men sier at de ikke skal avles på. Artiklene fokuserer på stadig mer avanserte behandlingsmetoder. Ut fra hensyn til dyrevelferd mener jeg det eneste riktige alternativ er å avlive dyr med kjeve- og bittfeil som medfører overvekst/feilvekst av tennene.





Referanser:

  1. The rabbit. Anna Meredith MA VetMB CertLAS MRCVS. Head of Exotic Animal Services. Royal (Dick) School of Veterinary Studies. University of Edinburgh.

http://www.aquavet.i12.com/Rabbit.htm (08.08.2006)

  1. Gastrointestinal Diseases. Comparative Medicine Program 2002 .MU College of Veterinary Medicine. http://www.radil.missouri.edu/info/dora/RABBPAGE/GI.html#VI. (08.08.2006)

  2. Rabbit Dental Disease. Susan Brown, DVM, Midwest Bird & Exotic Animal Hospital
    Westchester, IL 60154 From Pet Care Forum/Veterinary Hospital on Veterinary information network (    www.vin.com) http://www.rabbit.org/chapters/san-diego/health/dental_disease.html (08.08.2006)

  3. Dental problems i rabbits. The Veterinarian. http://www.theveterinarian.com.au/clinicalreview/article131.asp (08.08.2006

  4. FAQ Teeth. Caroline Hyden. Rabbits United. http://forums.rabbitrehome.org.uk/viewtopic.php?t=5553 (08.08.2006)

  5. Care of Rabbits. Overgrown Teeth. http://www.ahc.umn.edu/rar/MNAALAS/Rabbits.html#Malocclusion (08.08.2006)

  6. Mandibular prognathism in the rabbit: discrimination between single-locus and multifactorial models of inheritance C. M. Huang, Assistant geneticist, M. P. Mi, Assistant geneticist, and D. W. Vogt, Assistant geneticist . Cancer Center of Hawaii, University of Hawaii Honolulu, HI 96813 http://jhered.oxfordjournals.org/cgi/content/abstract/72/4/296 (08.08.06)